Knut Hamsun (1859–1952) vokste opp under beskjedne kår i Nordland, og de tidlige årene hans var preget av fattigdom, vandring, mange ulike småjobber og et livslangt behov for å finne sin plass i verden. Denne rastløse bakgrunnen satte dype spor i forfatterskapet, der han ble en av de mest nyskapende stemmene i nordisk litteratur. Han slo gjennom som forfatter i en tid da litteraturen ofte var opptatt av samfunn og realisme, men han vendte blikket innover mot menneskets indre liv, drifter, ensomhet, sult, begjær og den skjøre balansen mellom kontroll og sammenbrudd. Med sin psykologiske skarphet og sin musikalske, levende stil fornyet han romanen og åpnet for en mer moderne måte å skildre bevissthet på. Samtidig rommer verkene hans sterke spenninger mellom natur og sivilisasjon, individualisme og fellesskap, stolthet og avmakt, temaer som fortsatt føles gjenkjennelige i dag. Hamsun er også en omstridt skikkelse på grunn av sine politiske standpunkter senere i livet, noe som gjør lesningen av ham både krevende og viktig: han minner oss om at stor kunst og problematiske holdninger kan være tett sammenvevd i historien. For dagens lesere er han særlig betydningsfull fordi han skriver så presist om menneskelig uro, fremmedgjøring og identitetssøken, erfaringer som er like aktuelle i vår tid som på hans egen. Den som vil lese Hamsun, bør særlig være interessert i psykologisk litteratur, sterke naturskildringer og romaner som utforsker menneskets mørkere og mer sårbare sider.