Knut Hamsun (1859–1952) vokste opp under enkle kår i Nordland og bar med seg erfaringer fra fattigdom, vandringer og et liv tett på naturen inn i forfatterskapet sitt. Han slo gjennom som en av de store fornyerne i nordisk litteratur, først med psykologisk intense romaner som utforsket ensomhet, begjær, stolthet og menneskets indre uro, og senere med skildringer av jord, arbeid og livskraft som gav ham en særstilling i norsk litteraturhistorie. Hamsun var særlig opptatt av det uregjerlige menneskesinnet, av spenningen mellom sivilisasjon og natur, og av hvordan drømmer, drifter og selvbedrag former livene våre. Samtidig er forfatterskapet uløselig knyttet til store ideer om tilhørighet, rotfestethet og det å finne mening i arbeid og landskap, temaer som fortsatt taler sterkt til lesere i en tid preget av fremmedgjøring, tempo og identitetssøken. Hans betydning ligger både i den språklige kraften, den psykologiske dybden og evnen til å skape levende, sanselige miljøer, men også i de vanskelige historiske sidene ved hans liv som gjør ham til en kompleks og omdiskutert skikkelse. For dagens lesere er Hamsun interessant fordi han både kan begeistre og utfordre: han skriver med en intensitet som fortsatt føles moderne, og han minner oss om hvor sammensatt forholdet mellom kunst, menneskesyn og historie kan være. Han vil særlig appellere til lesere som liker sterke karakterstudier, natur- og bygdeskildringer, og romaner som går tett på de store spørsmålene om liv, frihet og tilhørighet.