Knut Hamsun (1859–1952) vokste opp under enkle kår i Nordland, og livsløpet hans ble preget av fattigdom, omflakkende arbeid, reiser i Norge og utlandet og en stadig søken etter nye former for å skildre mennesket innenfra. Han slo gjennom som en av de store fornyerne i nordisk litteratur, særlig gjennom romaner som brøt med den gamle, realistiske fortellertradisjonen og i stedet rettet blikket mot bevissthet, begjær, ensomhet og de små forskyvningene i sinn og kropp. Senere skrev han også om jord, arbeid og tilhørighet, og hans viktigste verk viser både en sterk interesse for naturen som livsrom og en dyp uro over modernitetens fremmedgjøring. Tematisk kretser forfatterskapet ofte rundt individets kamp mot samfunnet, lengselen etter enkelhet, maktforhold mellom mennesker og den skjøre balansen mellom sivilisasjon og instinkt, noe som fortsatt taler til lesere i dag i en tid preget av tempo, rotløshet og identitetssøken. Hamsuns litterære betydning er stor fordi han åpnet nye veier for psykologisk roman kunst og satte varige spor i både norsk og internasjonal litteratur, selv om hans politiske holdninger senere har kastet en mørk skygge over ettermælet. For dagens lesere er han særlig interessant som en forfatter som både fascinerer og utfordrer, og som kan leses med utbytte av alle som liker dypt menneskelige romaner, språklig kraft og skildringer av natur, ensomhet og indre konflikt.